knisejentene

Av og til, en sjelden gang - lurer jeg på om naboene hører meg. Fordi av og til hører jeg en baby. Som gråter. Den har det nok veldig fælt der og da, fordi den gråter nemlig veldig høyt. Som regel gråter den rundt leggetid. Min leggetid altså.

Jeg lurer bare fordi at jeg av og til kan finne på å synge. Jeg kan altså ikke synge, jeg synger helt forferdelig. Hilde er enda verre enn meg, (bare for å presisere det) men det er jo ikke Hilde som synger. 

Det er bare at en gang i blant har man trangen til å hyle eller rope høyt. Gjerne banneord. Men det gjør jeg selvsagt ikke, fordi bygningen huser en baby.

Enten det er fordi noen ikke vet sitt eget beste, fordi ei god venninne tror hun kjenner deg bedre enn hva du gjør - eller bare fordi Adele synger så utrolig sårbart. Følelsene forsterkes gjerne om man kommer hjem til ei mørklagt leilighet, med gardinene trukket for. Det eneste som lyser er macen og iphonen, som står pent plassert i den duppeditten jeg fikk fra pappa da jeg flytta inn.

Så da synger jeg da. Prøver å føle litt av den følelsen, eller de følelsene Adele sitter på når hun synger Someone Like You. Og ja, jeg tar meg i å lure på hvem den handler om for meg. Hvem er det jeg ikke vil gi slipp på? Av en eller annen grunn ender jeg selvsagt opp med det samme svaret, men jeg krangler meg alltid frem til det. Av en eller annen grunn handler den plutselig, vel ikke plutselig, MEN, den handler nå om to fantastiske personer, og ikke bare en. Det hele er meget forvirrende - og jeg klarer ikke beskrive hvor irriterende det er. Så da synger jeg da. 

Julie