knisejentene

Av og til, en sjelden gang - lurer jeg på om naboene hører meg. Fordi av og til hører jeg en baby. Som gråter. Den har det nok veldig fælt der og da, fordi den gråter nemlig veldig høyt. Som regel gråter den rundt leggetid. Min leggetid altså.

Jeg lurer bare fordi at jeg av og til kan finne på å synge. Jeg kan altså ikke synge, jeg synger helt forferdelig. Hilde er enda verre enn meg, (bare for å presisere det) men det er jo ikke Hilde som synger. 

Det er bare at en gang i blant har man trangen til å hyle eller rope høyt. Gjerne banneord. Men det gjør jeg selvsagt ikke, fordi bygningen huser en baby.

Enten det er fordi noen ikke vet sitt eget beste, fordi ei god venninne tror hun kjenner deg bedre enn hva du gjør - eller bare fordi Adele synger så utrolig sårbart. Følelsene forsterkes gjerne om man kommer hjem til ei mørklagt leilighet, med gardinene trukket for. Det eneste som lyser er macen og iphonen, som står pent plassert i den duppeditten jeg fikk fra pappa da jeg flytta inn.

Så da synger jeg da. Prøver å føle litt av den følelsen, eller de følelsene Adele sitter på når hun synger Someone Like You. Og ja, jeg tar meg i å lure på hvem den handler om for meg. Hvem er det jeg ikke vil gi slipp på? Av en eller annen grunn ender jeg selvsagt opp med det samme svaret, men jeg krangler meg alltid frem til det. Av en eller annen grunn handler den plutselig, vel ikke plutselig, MEN, den handler nå om to fantastiske personer, og ikke bare en. Det hele er meget forvirrende - og jeg klarer ikke beskrive hvor irriterende det er. Så da synger jeg da. 

Julie

Noe har skjedd med hjernen min. Den sier bare nei. Jeg vet ikke hvorfor den sier nei.. Den bare gjør det. 
Jeg har alltid vært den som sier ja. "Hey, ja! la oss gjøre det!"
Men nå.. nå er det liksom sånn: "Nei, jeg kan ikke..tenk om..blablabla.." Er det et tegn på å bli voksen? Eller er det rett og slett jeg som har blitt dødsfeig? Jeg velger å tro at jeg har blitt dødsfeig. For sannheten er at jeg er redd for å ta en kopp kaffe. Jeg er redd for å gå på kino. Med menn..

De siste ukene har jeg blitt bedd på fire dater. Jeg har avslått alle..eller bare ikke svart.
Jeg har blitt redd.. Jeg vet ikke hvorfor. Det er ikke noe som har skjedd, eller som tærer på meg. Jeg har ikke blitt såret eller dumpet. Jeg er ikke forelsket i noen. Hvorfor er jeg redd?

Kanskje jeg bare trives alene, da? Sannheten er at jeg ikke gjør det heller. Jeg er dødsmisunnelig på de venninnene som har en armkrok å komme hjem til. Jeg er dødsmisunnelig på de venninnene som har en mann som holder de i hånda når det er kaldt ute. Det hadde vært fint. Med en mann.. Ikke nødvendigvis kjæreste. Bare en mann.

Så, kan noen finne ut hva som feiler meg? For Julie og Stephanie greier heller ikke å stille denne diagnosen? Kanskje jeg bare må hoppe i det da? 

Nei..det er for skummelt!

Men ellers har jeg det bra altså. Sånn forutenom at jeg savner Stephanie da. Det gjør Julie også! Hei, Steph!

Hilde-Christine

Det kjipe med 2012 er at vi fyller tjueen. Sunnmøringen blant oss blir tjueto, men det er litt hysj hysj.

Det kjedelige med å bli tjueen er at de kjekke unge mennene i militæruniform plutselig har blitt små, kvisete gutter. 

Hvor ble det av de kjekke unge mennene? 

Det greie med å bli tjueen er at de gamle kjekke mennene ikke er så gamle lengre. 

Det som er litt bra med å bli tjueen er at vi bor alle alene, har gjort det ei lita stund, og funnet ut at vi er faktisk frie til å gjøre akkurat hva vi vil.

I går var Hilde til meg til klokken fem. Vi surfa ihjel facebook etter potensielle ektemenn, så tre filmer og hadde regelmessige utbrudd av ''ÅÅÅÅHHH, hva er galt med meg!?'' 

Hilde er her nå også. Klokken er tretten over to, og jeg skal på skolen til halv ni i morgen. Det gjør ingenting, fordi vi skal begynne med et verksted jeg har gledet meg veldig til, nemlig Features. Det bør bli bra. Det er det jeg vil skrive. Utenom, når jeg ikke løper gjennom jungler i Sierra Leone. Der møter man barske menn.

Herregud, jeg vil så mye. Hilde vil også mye, til sammen vil vi så mye at vi ikke får helt til å fokusere på det som er rett fremfor oss. Hva som er viktig akkurat nå. Jeg liker å tro at Steph har det litt mer under kontroll, men bare spør henne hva hun skal til neste år. Da får hun skjelvinger og roper ''MEN MAMMA SA E SLAPP!'' Det gjorde mammasteph altså ikke. Bare for å ha det klart. 

Dette var kaos.

Julie & Hilde-Christine

De siste dagene minner om de første dagene i september. Telefonene er stille. Ikke et pip. Sminkeløse i den utslitte joggebuksa tygger vi kjeks, popcorn og melkerull som om det skulle være de siste matbitene vi skulle få smake. Nå er dog den siste sjokoladebiten spist, og vi tar oss selv i nakkeskinnet. Slik skal jo ikke tjueårene være?

Tjueårene skal være de beste årene i vårt liv. Og dette halvåret skal være det beste halvåret før vi alle er samlet igjen. 
Til sommeren forlater Hilde og Stephanie Trondheim. Derfor skal trioen oppleve, lære og leve så mye som mulig disse siste månedene. 

Hilde og Julie begynner i morgen et nytt og bedre liv. Vi skal ikke vente på gutter. Desember og januar har vært forvirrende. Julie har vært involvert i noe som nå er over. Hilde har både vært avstandsforelsket og betatt. Stephanie er kanskje involvert i noe. Vi vet ikke helt.

Endelig har vi bestemt oss for å ta styringen. Det er vi som skal bestemme. Enten det gjelder gutter eller ikke. Vi skal både spise sunt, og sjekke gutter. Det er kjipt å vente på å bli sjekket opp. Rød leppestift skal vi prøve. Vi skal drikke vin og brenne gamle minner. Vi skal lese bøker, være sofistikerte og gjøre det bra på skole og jobb. Vi skal crashe et indisk bryllup, gå på en ny pub og stifte nye bekjentskaper. Og vi skal ha flere followers enn following på twitter. 

Den siste sjokoladebiten var en vekker. Vi er jo unge. Vi kan gjøre hva vi vil. Vi skal og må bare gjøre det med stil!





Heioghopp, dette blir topp!

Hilde-Christine & Julie
 

Okei, la meg bare si dette: Blogg.no viser ip-adresser under kommentarer. Det er ikke synlig for dere, men for oss står den klart og tydelig. Vi ser når samme person kommenterer flere ganger - så la meg bare si at jeg er bekymret for vedkommende. Makan til twisted personlighet skal man lete lenge etter. Du må nesten bestemme deg om du liker det du leser eller ikke. 

Så, svar:

Hva er dere mest fornøyd med ved dere selv?

Steph: Leppene mine

Julie: My lips, for kissing.

Hilde: Rumpa mi

Louise: Hvorfor blogger dere? Hvordan kom dere på temaet i bloggen?

Knisejentene: Vi blogger så vi ikke skal spamme ihjel facebook. Vi er jo jenter, vi gidder bare så mye før vi er nødt å la frustrasjonen over booty calls og masing komme ut.

Anita: Hvorfor er dere single? Hva er de tre beste egenskapene dere ser i en gutt?

Steph: Jeg vil ikke ha kjæreste akkurat nå. Han må være snill, han må ha god sans for humor og være grisedeilig.

Julie: Han må være morsom, ganske fantastisk og latterlig kjekk. Sånn er det bare.

Hilde: Fordi jeg ikke har funnet gutten jeg vil være sammen med. Humor, smart - god kjemi er viktig.

Fem kjappe: 

Brad Pitt eller Johnny Depp?

Friends with benefits eller No strings attached?

Bli gravid nå, eller aldri bli gravid?

Pulekompis eller kjæreste?

Tilbringe påska på hytta eller på ei eksotisk øy?

Steph: Johnny Depp. Friends with benefits. NEEEI, vanskelig. Mellomting. Eksotisk øy.

Julie: Brad Pitt - jeg tror Depp er for kunstnerisk for meg. Friends with benefits. Gravid nå - jeg liker å tro at jeg hadde blitt som Lorelai Gilmore. Kjæreste. Hytta.

Hilde: Johnny Depp. Friends with benefits. Gravid nå. Kjæreste. Hytta.

Heihådetersnartjul: Hva eller hvem er deres forbilder? Musikk dere foretrekker? Flaueste opplevelse? Dere MÅ svare... ikke si mange, eller mye flaut... Hvem skal eie årets julegalla på skolen? Ønskeliste til jul?

Steph: Jo Nesbø. Jeg er rockejente. Litt mainstream. Don't tell me what to do. Vi har ikke julegalla, vi er for store til det. Greys, alle sesongene, ipad, pannesett!! (Ja, jeg er fattig student)

Julie: Fredrik Græsvik. Foo Fighters og Big Bang osv. Don't tell me what to do. Ingen kan noen gang fortelle meg hva jeg skal gjøre, så det der var dumt for deg. Bortsett fra mamma. Men jeg hører sjeldent på henne. Vi har ikke julegalla på voksenskole. Lilla håndduker, hårføner, ehm.. Og en ting til som jeg ikke husker.

Hilde: Mormor. Rock, Kings of Leon, Foo Fighters og slikt. Den gangen jeg var på Fretex, og jeg fant ei nydelig skinnveske. Så løftet jeg litt på den, og prøvde den litt. For så å finne ut at den tilhørte dama ved siden av meg... Vi har bare nyttårsball. Jeg ønsker meg sminke, hudprodukter og nytt servise. 

Hva er deres varemerke? Kjennemerke? Kan dere beskrive hverandre? Er en videoblogg aktuell når dere skal svare på spørsmålene?

Knisejentene: So sexy it hurts. Neida, jo. Ser du en, ser du gjerne alle. Folk tror vi bor sammen. Truth is, alle bor alene. Det ble laget en nøytral beskrivelse av oss i første innlegg, bla tilbake. Nei, vi videoblogger ikke. 

Hvorfor studere journalistikk? Hvilke temaer vil dere helst skrive om? Hvorfor Trondheim? Hva faller dere for ved en gutt? Har størrelse noe å si? Foretrekker dere lange eller korte vorspiel før sex? Beskriv det ultimate samleiet? Hvordan blir det best mulig?

Steph: Fordi jeg elsker å skrive. Politikk. Fordi det er Norges desidert beste studentby. Folka her er awesome. Jeg faller for personlighet. Som regel bruker jeg SMALL, men av og til kjøper jeg gjerne en genser i LARGE. Da blir den kosete og fin. Dette er ikke en sexblogg.

Julie: Jeg elsker å skrive, faktisk. Urettferdighet. Krig og fred og sånt. Men sånn helt seriøst, vil jeg skrive om noe som betyr noe. Det ble bare sånn, jeg angrer ikke. Som regel bruker jeg SMALL, men av og til kjøper jeg gjerne en genser i LARGE. Da blir den kosete og fin. Dette er ikke en sexblogg.

Hilde: Fordi jeg har stor skriveglede. Kultur, kjendis og musikk. Trondheim er nærme mamma. Jeg faller for personlighet. Kødda. Størrelse har noe å si. None of your business. 

Synge favorittsangen deres i en blogg?

Knisejentene: Nei. Da blir dere døve. 

Vi har fått spørsmål om vi kunne ha en spørsmålsrunde! Selvfølgelig kan vi det!
Vi er travle jenter i disse dager - med mappeoppgaver og eksamener, så da passer det jo veldig fint!

Spør oss om hva du vil, så skal vi svare så godt vi kan! :)

Klem fra knisejentene

Chris spurte meg om ikke ting er for lett for meg. Han sa at han egentlig trengte at det hele var litt mer vanskelig. Litt mer spennende kanskje.

Det har da vært gutter som har holdt meg på tå. Gutter som gir meg vondt i magen, gjør meg nervøs og usikker -  men i dét alt er fint og koselig glemmer jeg liksom hvor vondt det gjør underveis.

Så det var vel svaret mitt? Ting er ikke for lett.­

At vi bruker timer foran speilet og skifter klær sju ganger før vi går ut døra er egentlig ikke helt greit. Han tar nemlig på seg ei skjorte før han gliser til seg selv i speilet og går. Til en forandring er det faktisk deilig å kunne sitte i joggebukse, med håret i en dott og null sminke og fremdeles få et ''du er nydelig''.

Jeg spiller ikke spill, og det er vanvittig deilig og ikke bli spilt med.

At gutter automatisk får lage regler er usakelig og absolutt ikke greit. Likevel lar vi det gå, helt til ei venninne slår oss i hodet med noe hard - og til og med da, er det ikke sikkert vi hører etter.

Hva mener dere?

Julie

Musikk. Jeg våkner til det hver morgen. Greier ikke fungere uten. Strekker meg i sengen, åpner spotify og lytter til tekster. En åpenbaring. Vi har vel alle hørt sangen "Hvis jeg var deg" av Jokke og Valentinerne? 

Så begynte jeg å tenke på gutten.
Hvis jeg var deg.. så ville jeg vært mer ydmyk 
Hvis jeg var deg..så ville jeg kysse meg
Hvis jeg var deg..så ville jeg satt pris på meg
Hvis jeg var deg..så ville jeg slutte å leke, og heller si JA! Eller NEI.

Sånne ting. Jeg tenkte mye. Så kom jeg fram til:

Hvis jeg var deg.. så er jeg jævlig feig
Hvis jeg var deg..så er jeg latterlig irriterende
Hvis jeg var deg..så er jeg ikke verd å tenke på
Hvis jeg var deg..så er jeg en gutt som aldri kommer til å bli mann

Tusen takk til Jokke! Jeg skal fra nå av ikke tenke på deg. Ikke skal jeg lenger gjøre en innsatts. Ikke skal jeg bry meg. Nei, nå skal jeg tenke på meg selv. Bare meg selv og de to andre knisejentene. Og Jakob, Chris og Robert selvfølgelig. Jeg har ikke tid til å leke. Vi er tross alt voksne mennesker du og jeg. 




Hilde-Christine


 

Mennene i mitt liv. Disse mennene betyr mest for meg, og det kommer de nok alltid til å gjøre.

 Stepappaen min, er best i verden. Jeg mistet pappaen min da jeg var ti år, men har vært så heldig at jeg har fått en ny en med årene. Han er alltid der for meg, uansett hva det måtte være. Jeg kan alltid ringe papsen. Jeg kan fortelle han absolutt alt. Vi er spøkefuglene i familien, og irriterer til tider vettet av mamma. I grunn terger vi alle. Det er KJEMPEGØY.

Ruben er lillebroren min. Han er den viktigste personen i livet mitt. Det skiller to år mellom oss, men han liker å tro at han er eldst, da jeg ser ut som en liten drittunge når jeg står ved siden av han. Ja, han er høy, og veldig pen. Det får jeg høre, heeeele tiden.

Anyways, han er den snilleste, kuleste, besteste og mest fantastiske lillebroren noen kan ønske seg. Jeg kan fortelle han alt (og det gjør jeg, stakkars bror) og det samme kan han. Vi har kranglet og vi har sloss, og det kommer vi nok helt sikkert til å gjøre i fremtiden også. Takk for at du finnes.

Bestekompisen min, Thomas, jeg bruker alias her, har jeg kjent fra jeg var ei lita jente. Denne mannen får meg til å le så jeg griner, og han har alltid stilt opp for meg, uansett. Dette er en mann som har et hjerte av gull, og jenta som sårer han vet ikke hvem hun legger seg ut med. Vi har vært på turer sammen, bodd sammen, grått sammen og hatt uttallige latterkramper sammen. Slike får-ikke-puste-det-gjør-så-vondt latterutbrudd. Vi ser hverandre ikke like ofte lenger nå som jeg bor i Trondheim, men hver eneste gang jeg er hjemme, er det game on. Du er uunnværlig. Livet mitt hadde aldri vært det samme uten deg. You rock!

Preben, bruker alias her også, er gutten som både er liksombroren min og en av mine beste venner. Vi har vokst opp sammen, og alltid vært nære venner. Han har hatt en tung vei til livet som stor gutt og ?voksen?. Det har vært tøft, og vi har vært helt fra oss. Det har gjort vennskapet vårt til noe virkelig spesielt, og helt eget. Vi forstår hverandre, helt uten å snakke med hverandre. Jeg kan alltid ringe han, og det vet han at han også kan. Du er en av de godeste guttene jeg vet om, og jeg er utrolig stolt over å være en del av livet ditt.

Guttene i vår egenskapte familie her i Trondheim, nemlig Christoffer, Jakob og Robert må også nevnes. Jeg har ikke kjent dere like lenge, men dere har fått en helt egen plass i hjertet mitt, og dagen er ikke den samme uten dere. Jeg håper jeg får kjenne dere ALLTID.

Jeg er utrolig glade i dere alle sammen. Uten dere ville jeg aldri ha vært den jeg er i dag.

Stephanie

Mennene i mitt liv. Jeg velger å skrive om de jeg føler alltid har vært der, og alltid kommer til å være der.
Jeg må starte som Hildemor, og si pappa.

Pappan min den råeste pappan i verden. Pappan min kan absolutt alt. Før jeg flyttet til USA var forholdet vårt helt vanlig, vil jeg tro. Vi var uenige, (som andre fedre og tenåringsdøtre) kranglet ? jeg synes å huske at jeg ropte, trampet i trapper og slengte igjen dører ? mens pappa sa hva han mente og bannet litt ekstra. Han er nordlending skal dere vite. 

Tilbake til USA. Det aller første jeg savnet var pappa. Da det gikk opp for meg at jeg befant meg på andre siden av jorden UTEN pappa, satt jeg meg ned å grein. Dumme, dumme jente. Hvordan skulle jeg overleve uten pappa? Vi fikk bedre kontakt, av en eller annen grunn. På tross av at jeg var milevis unna. Selv om vi ikke prater alt for ofte, vet jeg at han kun er en telefonsamtale unna. Han er uten tvil, verdens beste pappa.

Hadi, er noe av det beste jeg vet. Jeg sier ??noe??, fordi han er alt i verden. Han er rett og slett fantastisk. Vi ble kjent i åttendeklasse, og jeg ble hodestupsforelsket i denne gutten. Dessverre gjengjeldte han ikke mine dype, dype følelser ? men det var greit. Etter hvert i alle fall.

 Jeg forteller Hadi alt, vil jeg tro. Hadi sendte meg til USA med en av sine t-skjorter dynka i parfymen han brukte. Han er best, rett og slett. Jeg gleder meg til å være gjest i bryllupet hans, (hvor jeg skal være penere enn bruden, selvsagt.) og til alt annet som kommer i årene fremover. Han skal nemlig ingen plass, han skal være akkurat her, i livet mitt.

Også har jeg Pirate. Jeg vet ikke engang hvor det hele startet, men jeg var sytten og få uker fra å flytte til USA. Så møtte jeg altså denne unge mannen, og jeg tror kanskje jeg forelsket meg litt. Mest fordi han ble veldig glad i meg, og jeg vet at jeg har vært med på å gjøre han til den han er i dag, og omvendt. Gutten ? mannen leser meg som ei åpen bok. Det er absolutt ikke greit, men av og til er det det beste som finnes. At han vet alt. Så slipper jeg å hikste meg gjennom samtaler jeg egentlig ikke klarer å ha, for eksempel.

Vi prater i perioder for det meste. Han har sitt liv, og jeg har mitt. Men det er alltid det samme, det føles alltid som det alltid har gjort. Jeg setter han kjempe høyt, og det vet han.

Erik var bestekompisen min. Så ble han kjæresten min, vi varte lengre enn noe annet jeg har hatt, og han betyr fortsatt alt for mye for meg. Vi har en fin tone, og det blir bedre. Han får creds for at jeg er den jenta jeg er i dag. Det positive av meg, uansett. Erik er one of a kind.

Jeg har flere kompiser, og andre gutter jeg bryr meg veldig mye om - men disse er altså de som har vært der lengst.

Julie